La meg kjenne deg, du som kjenner meg! La meg kjenne deg, likesom jeg er kjent! Du som er kraften for min sjel, kom inn i den og gjør den i stand for deg, så du kan ha den og eie den uten plett og rynke. Det er mitt håp; derfor taler jeg. Og i dette håpet gleder jeg meg så ofte min glede er sann. Med andre ting her i verden har det seg så at jo mer en gråter over dem, dess mindre grunn er det til å gråte …

 

Så bekjenner jeg for ditt ansikt, i stillhet og likevel ikke i taushet. Munnen tier, men hjertet roper. Når jeg sier noe sant til mennesker, har du alltid hørt det av meg på forhånd. Og du hører ikke en sannhet av meg uten at du har sagt meg den først.

 

Hva har jeg da å gjøre med menneskene, siden de skal få høre hva jeg bekjenner? Som om de kunne lege alle mine sykdommer! Og til folk som er så nysgjerrig etter å få kjennskap til andres liv, men så treg til å rette på sitt eget! Hvorfor ber de om å få høre meg fortelle hvordan jeg er …

 

Men de kan ikke se? til mitt hjerte, der jeg er slik jeg virkelig er. De vil altså høre av min egen bekjennelse hvordan jeg er der inne, hvor de ikke kan på med øye, øre eller tanke. De vil høre og er rede til å tro, men mon de kommer til å lære meg å kjenne?

 

Du traff mitt hjerte med ditt ord, da lærte jeg å elske deg. Men også himmelen og jorden og alt som i dem er, taler til meg fra alle, kanter og sier at jeg skal elske deg. Ustanselig taler de til alle, for at de skal være uten unnskyldning. Men enda mer vil du miskunne deg over dem du har miskunn med, og ynkes over dem du har medynk med.

 

Dette gjør jeg i mitt indre, i erindringens veldige hall. Der er både himmel og jord og hav til stede hos meg, og alt i dem som jeg har vært i stand til å oppfatte med mine sanser, alt unntagen det jeg har glemt. Der møter jeg også meg selv og minnes på ny hva jeg har gjort …

 

Jeg minnes altså at jeg mintes. Og likeså siden, når jeg tenker på jeg nå var i stand til å minnes dette, da vil jeg nettopp ved erindringens kraft dra det frem i minnet.

 

Også mine sinnsstemninger blir bevart i erindringen. Riktignok ikke på den måten som sjelen selv føler det når dem, men på en helt annen måte som følger av hukommelsens natur. Uten glede minnes jeg at jeg før har vært glad. Sorg som jeg før har opplevd, erindrer jeg uten å sørge. Uten frykt kan jeg huske at jeg engang var redd; og det at jeg engang begjærte, minnes jeg uten begjær.

 

Jeg skulle gjerne vite om den skyldes erindring. For dersom den virkelig er i minnet, må vi ha vært salige en gang før. Jeg spør ikke her om alle har vært det hver for seg eller bare i det menneske som syndet først. I ham er vi også alle døde, og av ham er vi alle født i skrøpelighet. Jeg spør bare …

 

Slik er det med meg nå! Gråt med meg, og gråt for meg, dere som har så gode tanker i sinn at det gir seg utslag i handling! Dere andre som ikke har det, blir ikke rørt av dette. Men du, å Herre, min Gud, hør meg og se til meg! Se hit, ha medynk med meg og leg meg! Under dine øyne er jeg blitt et spørsmål for meg selv, og nettopp det er min svakhet, og nettopp det er min svakhet, og nettopp det er min svakhet.