1080/nå – En gang i tiden var hus store

Kjetil Røed, kunstkritiker og sjefredaktør for Billedkunst (7.2.2025)

Hva er relasjonen mellom krig og kunst? Dette er viktige spørsmål, særlig i en ustabil og kaotisk verden som vår, for svaret sier noe om hvem vi er som mennesker og hva slags verdi kunsten dypest sett har.

For vi lever i en annen tid nå, noe både Putin og den gale presidenten USA har fått forteller oss. Despoter og løgnere har mye talerom, de dominerer scenen, og fascismens og imperialismens spøkelser har begynt å hjemsøke oss – igjen. Løgn og makt, og store forskjeller mellom de maktesløse og de på toppen, oligarkene, vinner terreng – igjen.

Og så raskt det har skjedd. Hvem hadde trodd det?

Men vi lever i en annen verden nå.

Derfor må vi raskere inn til essensen av ting, av det vi holder kjært, med større klarhet, større overbevisning.

Større mot.

Det gjør Volodymyr Filippov i sin utstilling 1080/nå – En gang i tiden var hus store som vi står i nå

Filippov er selv ukrainer og har opplevd krigens effekter på kroppen.

Han både dokumenterer det forferdelige og jobber videre med det som har skjedd, men ikke som rene avbildninger av hendelser eller ting, men som utkast til hvordan han – som selv har vært del av det – og andre – som står bekymret på sidelinjen – skal kunne jobbe seg gjennom det vanskelige.  

I en serie malerier han har kalt Jeg husker en gang husene var store ser vi rester av utbombede bygninger, men også fragmenter av trygge dager før krigen, rundt middagsbordet, kanskje, eller ute på en fredelig parkbenk. Ved å male opp disse restene av bygg, men også sorgen over det som var, holder han fast ved denne vanskelige gråsonen krig og vold skaper, hvor vi går rundt i en spøkelsesverden av rester av det forgagne, mens vi på samme tid forsøker å finne nytt fotfeste. Han viser forbindelsene mellom fortiden rester, minnene om det som er øydelagt, og fremtiden, ved å tenke seg dagens fragmenter av krig – hansker og annet materiell fra feltsykehus for eksempel – som en del av det fremtidens arkeologer vil grave frem fra vår tid.

Hva vil de se i Filippovs malerier? Vil de se sårbare mennesker som kjempet for det sine liv? Jeg håper det.

Krig fragmenterer virkeligheten, gjør det som var trygt utrygt, tenker jeg når jeg ser de mange skulpturene på denne utstillingen som består av hjemløse biter fra trær, med titler hentet fra det hebraiske alfabetet. Disse trefragmentene inngikk en gang i en faktisk tre som stod et sted, hadde en historie og tilhørte et landskap. Nå står de her, uten røtter, og ber oss finne en ny jord og vokse i for dem, slik alle flyktninger rekker ut sine hender og ber oss om gjestfrihet og tilhørighet.

«Enhver som selv er rotløs, vil rive opp andres røtter», skrev den franske mystikeren og filosofen Simone Weil på slutten av andre verdenskrig.

Og er det noe en krig gjør er det nettopp dette – den gjør folk rotløse. Når jeg ser bilder av hus og byer som er bombet i Ukraina på nyhetene eller bilder i avisene, tenker jeg ofte på alle livene som utspilte seg på disse stedene, alle skjebnene, all glede, men også hverdagslige hendelser, alt det som utgjør et liv. Som å sitte i parken og lese en bok, eller se sine barn leke i sandkassa i nærheten  – for eksempel.

Eller spise frokost med familien en lørdags morgen og betrakte fuglene på utsiden av vinduet kvitre.

Det er så mange liv som er ødelagt, det er så mange liv som er borte.

I et av hovedverkene – som vi ser rundt oss nå – har han kartlagt 1080 av dagene okkupasjonen har vart, som hverdagsnære avtrykk, eksistensielle spor av tiden som går i den nye epoken vi nå lever i. Hver dag lager han et nytt trykk – hver dag krigen har vart.

Hver dag i denne vanvittige krigen har skoler og sykehus, hjem og transformorkiosker blitt bombet i fillebiter. Han retter fokuset mot disse stedene, denne ødeleggelsen. Volodomyr har også laget en liste over hvilke strukturer som ødelegges han tar utgangspunkt i – som vi også kan se i denne utstillingen, for å kunne se virkeligheten bak trykkene.

Når vi leser listen kan vi se at det den 16.2.2022 ødelegges et teater i Mariupol. Den 10.10 samme år det en lekeplass og en gangbro som blir angrepet. Den 14.4 er det en femetasjes boligblokk som angripes. Den 9.8.2024 kan vi se at han har konsentrert seg om et kjøpesenter som ble destruert i Kostjantynivka.

Men Filippov redder restene, viser frem det som er igjen for at vi skal se, og fremtiden skal se hva som skjedde.

Små flater fra en vegg, en marmorert overflate i en teaterkulisse, noen ujevnheter i murpussen i et hjem, det som gjenstår av et lekestativ. Ved å fokusere på detaljen i en daglig kartlegging av krigens kronologi, snakker han et annet språk enn voldens språk. Han ser restene som er igjen fra bevaringens synsvinkel. Ved å ta vare på restene av det som er ødelagt legger han vekt på bevaring, omtanke og omsorg.

Omsorgen viser både en vilje til å snakke sant, vise frem det som har skjedd og fortsatt skjer, men omsorgen for det som er igjen snakker også overlevelsens språk. Og for alt og alle som overlever går livet videre. Ved å ta vare på det som er igjen tar vi også vare på hverandre.

I omsorgen minnes en fortid, men det skapes også en fremtid.

Filippovs kunst beveger seg med andre ord inn i grenseområdet mellom forsvinning og hjemkomst. Eller mellom fortvilelse og håp.

Gjennom kunstverket Filippov at vi kan utforske bredden i hva som er mulig, selv om vi lever i ruiner, selv om vi er undertrykt, og selv om sterke menn står og truer alt vi holder kjært.

Selv om ikke alle opplever krig, deler vi mennesker en grunnleggende sårbarhet. Vi kan skades og drepes av kuler og krutt, men en følelse av å høre hjemme i verden og ha en historie som er forbundet er med våre hjem er noe vi deler. Filippov kretser, fra forskjellieg synsvikler, rundt disse almennmenneskelige sidene ved eksistensen med utgangspunkt i Ukraina, men vi kjenner oss igjen, fordi vi også trenger røtter, hjem, tilhørighet og minner som skaper sammenheng og historisk dybde i våre liv.

Filippovs kunst er grunnleggende menneskelig, fordi den speiler hjem som er borte og ønsket om å finne et nytt hjem. De speiler arbeidet med å bearbeide det grusomme, men også omsorgen for det vi husker som viktig og fint, tross alt. Filippovs kunst speiler, slik sett, kroppens solidariske og varmende avtrykk. Den er uttrykk for sorg, men også medfølelse, og på den måten inviterer den oss med inn i et empatisk rom også. Kunstens avtrykk speiler en hånd som berører en støvete fasade, eller kanskje det er en hånd som legger seg på en skulder, en venns eller en kjærestes eller en mors skulder, for å bekrefte at vi fortsatt finnes.

Slik kan vi også beskrive denne utstillingen som en slags oase i krigens kaos, slik kunsten selv kan sies å være det. Den forteller oss at kunst er noe vi trenger i urolige tider. For den bearbeider det vonde, kartlegger hjemløsheten med nye røtter i sikte. Akkurat det viser også Filippov i et annet verk, hvor utkast til forsøkene på å lære seg norsk blandes med minner fra krigen hjemme i Ukraina.

Og han inviterer oss med for kunstverkene er der, er her, og vi kan oppleve det sammen med ham.

At betrakteren er en del av bildet, og dermed også av kunstopplevelsen, kommer klart til uttrykk i installasjonen Vitne/Resonanspunkt, hvor et kamera fanger opp ansiktene til publikum og viser det på en skjerm over noen kvister som kan betraktes som rester av destruksjon eller et leie for en fugle eller et annet dyr. Den visuelt komplekse situasjonen samler opp i seg både omsorg og ødeleggelse, men den gjør oss til en del av denne ambivalente situasjonen. På den måten peker den at vi aldri er nøytrale betraktere, men ansvarlig for det vi ser.

Som den den danske filosofen Knud Løgstrup sa en gang:  ««"Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre, uden at han holder noget af dets liv i sin hånd.»

Hva er relasjonen mellom krig og kunst?

Krigen fortsetter, enn så lenge, men vi kan fortsatt tenke, vi kan fortsatt elske, vi kan fortsatt finne en mening i dette grusomme, uperfekte, forunderlige, men også vakre vi kaller menneskelivet. Og så lenge vi vet dette, så lenge vi tar vare på hverandre, vil vi finne hjem igjen.

Til stedene vi kommer fra, til barndommen, til aldringen, til lykken og gleden. Livet.

Så lenge vi kan bevare det vi holder kjært vil det være der, slik det finnes her, i denne utstillingen.

Slik den finnes Filippovs kunst.

 

– Kjetil Røed